Birgit Valla forteller at da hun i 2010 startet sin praksis, erfarte hun tidlig et behov for endring. Hun begynte med å stille spørsmål om hjelpen som ble gitt var riktig i forhold til brukernes behov.

Birgit Valla poengterte viktigheten av å ta brukeres tilbakemelding på alvor, og hvor avgjørende dette var for deres muligheter for endring. Hun observerte at jo mer brukerne ble møtt med et systematisk og teoretisk perspektiv, jo vanskeligere var det for dem å gi gode tilbakemeldinger på hjelpen de mottok. Brukerne forsøkte på å tilpasse svarene etter det de trodde ekspertene forventet. Det var også en frykt for å miste tjenestene dersom de rapporterte stor fremgang.

Det ble viktig i prosessen å tørre fjerne seg fra de teoretiske prinsippene. Familie og pårørende ble invitert til åpen dialog. Dette førte naturlig til et samarbeid og et fokus på selve livet, fremfor på sykdom og diagnoser. Ved å lytte til pårørende om hva som var viktig for dem og hva som var deres utfordringer, fikk hjelperen mulighet til å forstå og definere hva det vil si å ha barn med «ADHD» og hvordan de selv kan bidra til livsmestring, fremfor å fokusere på sykdomsbilde og begrensninger. Valla hadde tro på sin visjon, og fikk med seg sin leder og gode kollegaer. Dette førte til at Stangehjelpa frigjorde seg fra både diagnosebasert behandling og fra vedtaksbestemte tjenester, for både å kunne bruke tiden mer effektivt og for å treffe bedre med hjelpen.   

Dette handler om å forvalte definisjonsmakten. Helt fra starten av var de opptatt av at språket skulle være folkelig og inkluderende. Brukere og pårørende likte å være med på å skape løsninger og løse utfordringer, de likte mindre å bli presentert et ferdig opplegg. Når man legger bort en behandling som ikke er relevant frigjør vi ressurser til å være til stede i dialogen og oppnår større likeverdighet i tjenesten. Å jobbe ut fra tiltak og opplegg som finnes i systemet er ikke nødvendigvis å gi brukere/pårørende det de har behov for. For uansett hvilken situasjon man står i, så er den som trenger hjelp fortsatt eksperten i sitt eget liv.

En lege henviser en pasient ut fra sin profesjons beskrivelse, denne vil være farget av hans/hennes forståelse, mens pasienten kan ha en helt annen opplevelse og forståelse. Det å ikke la pasienten definere sin egen opplevelse av livet, bidrar til avmakt og fremmedgjøring. Valla mener det er viktig å være kritisk til måten vi hjelper andre på, slik at vi er mer tilbøyelig til endring, fremfor å kalle brukere krevende og vanskelige. 

5 Prinsipper i 

«Hjelp som hjelper»

• Lett tilgjengelig hjelp for alle
• Den faglige grunnforståelsen
• Det første møtet
• Systematisk tilbakemelding
• Kontinuerlig forbedring

Det som effektiviserte hjelpen i Stange kommune, var å fjerne vedtak, for å øke fleksibiliteten og møte mennesker med større åpenhet. Endring er krevende, maktstrukturene har mange verktøy for å beskytte systemet de har bygd. Lovens unntak sier at vi må ha vedtak, men det har bitt en vane at vedtak har blitt lovens hovedregel.   

Nå er flere kommuner med i ett nettverk med fokus på å forankre prinsippene fra «hjelp som hjelper» i sine helsetjenester, samt å gå vekk fra en medisinsk forståelse. Det handler om å legge til rette for at brukerne får tilbake sitt eget ståsted og tar en hovedrolle i eget liv. At de blir anerkjent som eksperter i eget liv og at «hjelperen» blir en assistent i denne prosessen. Dette er avhengig av at vi tør å gjøre ting utenfor de rammene vi er lært opp til og at behandler opplever tillit og støtte fra lederen.